Putin sliter med å påvirke nordmenns syn på Ukraina-krigen. Selv sliter jeg med å overbevise folk om at det de leser i mediene om påvirkningsoperasjoner ikke stemmer overens med forskningen. Men vi forsøker likevel.

Påvirkningsoperasjonen

Den 17. mai 2025 fikk Oslo-folk på vei til barnetoget seg en støkk. Det ukjente partiet Fred og Rettferdighet, FOR, kjørte en reklamekampanje på T-banen mot militær støtte til Ukraina. Pengene til kampanjen kom fra en milliardær med nær forbindelse til Russland. Noen ble så sinte at de rev ned plakatene.

Andre ble redde. Vi har hørt mye om hvordan Russland blander seg inn i andre lands valgkamper. I 2024 ble for eksempel første runde av det rumenske presidentvalget annullert etter påstander om at Russland stod bak en TikTok-kampanje som løftet den pro-russiske høyrepopulisten Călin Georgescu til seier.

Var FORs kampanje begynnelsen på en tilsvarende påvirkningsoperasjon i Norge? Burde vi frykte for høstens stortingsvalg? I Norge har 70% av befolkningen høy tillit til Stortinget og regjeringen ligger ikke langt bak. Dette tolkes som et tegn på demokratiets styrke, men hva om det egentlig viser at vi er blåøyde og uforberedt til å takle moderne påvirkningsoperasjoner?

I debatten som fulgte, landet mange på vinklinger av denne typen: Det norske samfunnet nyter godt av høy tillit, men nå er den under press. Trusselen øker. Europa er under angrep. Vi må bli mer bevisste på faren. Vi må stå sammen og være årvåkne.

Dette er selvfølgelig riktig nok, i generell forstand. Trusselen fra Russland mot Europa har økt kraftig. Konflikten utkjempes primært med våpen i Ukraina, men også med hybride virkemidler som cyberangrep, luftromkrenkelser og ikke minst desinformasjon på internett og andre former for skjult påvirkning. Man bør ikke undervurdere fiendtlig innstilte stater, særlig ikke når de tar i bruk nye våpen.

Målt i medieoppmerksomhet ble da også FORs kampanje en suksess. De ble omtalt og debattert i alle de store mediene. De ble dekket langt mer enn andre mikropartier. Alle som fulgte litt med, fikk med seg hovedsaken deres, en drømmesituasjon for et nyoppstartet parti. Flere advarte: Nå går vi i fella! Nå gjør vi akkurat som Putins norske milliardærvenn håpet på.

Et dystert bilde. Men la oss hoppe fire måneder frem i tid til stortingsvalget i september 2025, og plukke fram noen tall. Arbeiderpartiet: 902 tusen stemmer. Fremskrittspartiet: 768 tusen. Høyre: 472 tusen. Småpartiene som avgjorde valget gjennom kampen om sperregrensen: Fra 118 til 181 tusen stemmer. Fred og Rettferdighet? 9 tusen stemmer.

Hvis FOR var Putins forsøk på å påvirke det norske valget, oppnådde han et svært skuffende resultat. Kanskje det å bygge opp et parti rundt en gjeng som skrullete konspirasjonsteorier og feirer Russlands nasjonaldag på den russiske ambassaden ikke var et mestergrep likevel.

Nå var det ikke slik at de som advarte mot russiske påvirkningsoperasjoner, forventet en brakseier for FOR. Det er heller ikke slik at suksessen til en slik operasjon utelukkende skal måles i valgresultater. Strategisk påvirkning er mer nyansert enn som så og har en lengre tidshorisont enn ett enkelt valg. Vi må likevel ha dette valgresultatet i bakhodet, når vi utforsker temaet videre. Det er påfallende vanskelig å finne resultater av praktisk verdi for russiske myndigheter etter denne mulige påvirkningsoperasjonen.

Hvis det i etterkant, dypt inne i Russlands statsapparat, ble skrevet en internevalueringsrapport om operasjonen, valgte nok skribentene å gi en positiv vinkling på utfallet. Antagelig med de samme begrunnelsene som de som løftes fram av bekymrete nordmenn. En viktig brikke i det langsiktige arbeidet har blitt plassert, og så videre.

Dette er ikke unikt, verken for politiske påvirkningsoperasjoner eller mer hverdagslige påvirkningsforsøk. De fungerer dårlig. Ingen er flinke til påvirkning. Ikke fremmede stater, partier, forfattere eller påvirkere på sosiale medier. Men alle er enige om påvirkningens makt. Dermed finner vi propagandaens arkitekter og kritikere nærmest på hver sin side av et speil, hvor de sier omtrent det samme: Ja, akkurat dette forsøket hadde ingen målbare effekt, men generelt er det svært effektivt og viktig å ta på alvor. Igjen og igjen.

Argumentet deres styrkes av at påvirkningsforsøkene noen ganger lykkes. Problemet er at de ikke kan forklare hvorfor.

Ineffektiv påvirkning

Verdenshistorien kan fortelles som en serie med påvirkningsoperasjoner. Gang på gang forsøker myndigheter, religioner eller enkeltmennesker å endre på hvordan andre tenker og oppfører seg. Ord, våpen og penger er evige gjengangere blant virkemidlene. En av antikkens viktigste påvirkningsoperasjoner, kristendommen, har nå pågått uavbrutt i to tusen år. Kirken har testet alle metoder og oppnådd alle resultater. Resultatet? Tvetydig. Alle vet hva Jesus sa, men selv ikke kristne følger påbudene hans. Mange land er kristne, men på den måten de selv vil. Mange nordmenn har en bedehusbestemor dypt plantet i hodet sitt, men vi går sjelden i kirken. Eller går dit, men lar oss ikke påvirke av det presten sier. Og misjonærene som stopper deg på gata? De haster vi forbi. Misjonsvirksomhet fungerer ikke. Men det var misjonærene som gjorde kristendommen til verdens største religion. Teoriene som forklarer alt dette utgjør en labyrint av paradokser. Det er de samme paradoksene vi møter i dagens påvirkningsoperasjoner.

Ingenting er nytt i påvirkningens historie. Intensiteten har likevel økt de siste tiårene. I dag har mange av oss påvirkning som hobby eller jobb. Vi slenger ut spissformuleringer til støtte for partiet vi liker på sosiale medier. Hvis arbeidsgiveren vår har en offentlig tilstedeværelse, hjelper vi til med å vinkle utspillene deres på riktig måte. Ikke minst forsøker mange av oss å påvirke andre til å ta trusselen fra fiendtlige påvirkningsforsøk på alvor. Aldri før har så mange mennesker hatt en liten kommunikasjonsrådgiver i bakhodet. Aldri før har rollen som misjonær fremstått som så naturlig å ta del i for så mange av oss.

Det var internett som gjorde påvirkning til folkehobby. Jeg var med fra tidlig av. Jeg startet en av de første politiske bloggene i Norge i 2001 og hadde allerede da kranglet på ulike diskusjonsforum i seks år. Tiårene siden har jeg brukt på å forsøke å påvirke folk gjennom blogger, sosiale medier, aviskronikker og bøker, først i retning høyre, siden inn mot det grønne sentrum.

Effekten av alt dette? Tja. Nær null, tipper jeg. Min erfaring er at leserne reagerer med applaus når de er enige, men med likegyldighet eller motstand når de ikke er det. Dette er noe alle som plukker opp denne hobbyen raskt lærer seg. Det hjelper ikke hvor godt, morsomt, lavmælt eller slemt du formulerer deg. Ord har ikke mer makt enn mottakeren selv ønsker at de skal ha.

Sånn sett er både FOR og jeg i samme båt som mellomlederen på arbeidsplassen din som poster KI-genererte innlegg om innovasjon på LinkedIn: Ingen bryr seg.

Jeg har også en annen ting til felles med FOR. Jeg er ikke sikker på hva som skjedde bak kulissene, men det er mulig at jeg selv har vært blandet inn i to utenlandske påvirkningsoperasjoner.

ESAG

I årene etter 11. september-angrepene i 2001 drev jeg en høyrepopulistisk engelskspråklig blogg som støttet den USA-ledete krigen mot terror og invasjonen av Irak. Den gangen tenkte jeg at påvirkning fungerer best når man bruker ordene som pisk. Tonen min var spydig og kampvillig mot den vestlige sivilisasjonens ytre og indre fiender. Jeg var frustrert over hvordan meningseliten i Europa i mine øyne tonet ned trusselen fra islamistiske terrororganisasjoner. Forstod de ikke hvor dypt denne fienden hatet oss, hvor langt de var villige til å gå?

Slik tenkte også den hemmelighetsfulle organisasjonen European Security Advocacy Group, ledet av den amerikanske reklameveteranen Normal Vale. I 2003 og 2004 kjørte de en annonsekampanje i flere europeiske aviser og TV-kanaler, blant annet i Norge. Budskapet i de alvorstunge og skremmende annonsene var at europeere i større grad burde ta trusselen fra terrorisme på alvor. Annonsene manet frem bilder av død og hat.

Hvor pengene bak kampanjen kom fra, ville de ikke si noe om. Dette fikk de kritikk for i norske medier, blant annet fra Anders Romarheim i NUPI, som stilte spørsmål ved hvordan en nyoppstartet idealistisk organisasjon hadde fått tilgang på så mye penger til å påvirke europeisk sikkerhetspolitikk. Han mente at den virkelige avsenderen ble holdt skjult fordi det ville svekke budskapet hvis de ble kjent. Han antydet at det kunne være snakk om amerikanske myndigheter.

Jeg forsvarte ESAG i bloggen min. Dette fikk oppmerksomhet blant amerikanske "krigsbloggere" og en dag fikk jeg en e-post av Norman Vale. Han lurte på om jeg ville bli med i en rådgivende komité for ESAG. Tanken var at vi skulle samles et par ganger i året og komme med anbefalinger til hvordan ESAG burde gå frem for å påvirke den europeiske offentligheten. Jeg ville ikke få betalt, men det kunne bli noen hyggelige utenlandsreiser.

Gratis weekend i Barcelona for å si min ærlige mening om noe jeg allerede var opptatt av? Jo, det kunne jo være fristende.

Jeg møtte Vale på Oslo Lufthavn, der han mellomlandet under en reise. Han forklarte at ESAG var hans personlige bidrag til krigen mot terror. Pengene kom fra nettverket av næringslivskontakter han hadde samlet opp gjennom et langt liv i reklamebransjen. Dette var personer som alle hadde blitt rystet av 11. september-angrepene, men de fryktet for omdømmet til sine verdenskjente, multinasjonale selskaper om det ble kjent hvem de var.

Jeg satt igjen med et bilde av toppledere i selskaper som Coca-Cola som så gjerne skulle ønske de kunne delta i sin tids viktigste kamp, men ikke kunne sette firmaets omdømme i Europa på spill og derfor måtte arbeide i det skjulte.

Var dette sant? Den gangen lot jeg meg overbevise. I dag tror jeg at Romarheims mistanker var riktige, men noe klart svar har jeg aldri funnet. ESAG forsvant like fort som det oppstod og i dag er Norman Vale død. Etter å ha tenkt på saken, takket jeg uansett nei. Ikke av skepsis, men fordi jeg virkelig trodde på saken. Jeg så på det jeg drev med i bloggen min som uavhengig amatørjournalistikk. Hvis jeg knyttet meg til ESAG, måtte jeg ha vært åpen om det for leserne mine og jeg fryktet at en slik forbindelse ville redusert troverdigheten min.

Og kanskje israelerne også

Derimot takket jeg ja til å være med på å arrangere et folkemøte mot terror på Hamar i 2004. Hensikten var å markere avstand til all terrorisme, uten å koble dette til noen bestemte konflikter, men i praksis endte det opp som en samling for norske israelvenner. NRK Lørdagsrevyen laget en sak hvor de påstod at Israel i hemmelighet stod bak det hele. Folkemøtet var det vi i dag ville kalt en påvirkningsoperasjon for å snu norsk opinion i den israelske statens favør.

Stemte anklagen? Jeg så ingen direkte tegn til det. De jeg møtte fremsto som vanlige nordmenn som var opptatt av mye av det samme som meg. Samtidig hadde arrangørene åpenbart tilgang på israelsk hjelp. En av dem var også leder for Aksjon buss, som satte en utbombet israelsk buss på Youngstorget i Oslo, for å vekke medfølelse med terrorofrene under den andre intifadaen. En israelsk organisasjon som rydder opp menneskelevninger etter selvmordsangrep, ble fraktet til folkemøtet. Pengene som ble samlet inn, skulle brukes til å forske på behandling av posttraumatiske stresslidelser blant terrorofre. Først og fremst i Israel.

Anklagene fra NRK var uansett alvorlige nok til at mange trakk seg fra arrangementet. Jeg ble værende, men med en følelse av at dette ikke ble det jeg hadde sett for meg. Jeg var sympatisk innstilt til Israel, men uten noe dypt engasjement. Det klareste minnet fra folkemøtet er fra da jeg så norske israelvenner troppe opp på Hamar med store, vaiende israelske flagg. I dag tenker jeg tilbake på dette som et av stegene mine bort fra dette miljøet. Jeg satt igjen med en følelse av at disse virkelig ikke er mine folk, de er gærninger.

Det var Norman Vale som hadde tipset arrangørene om at jeg kunne være en verdifull ressurs å ha med. Et tegn på at det nok foregikk mer bak kulissene enn jeg var klar over. Dette var uansett en feilvurdering fra hans side. Det viste seg at jeg var inkompetent når det kom til praktisk arrangementvirksomhet, mer til byrde enn til hjelp. Siden har jeg holdt meg langt unna sånt.

Hvis det her dreide seg om utenlandske påvirkningsoperasjoner, var de uansett like mislykkede som den som eventuelt stod bak Fred og Rettferdighet. Både ESAG og folkemøtet mot terror ble møtt med skepsis og motstand. Heller ikke på lang sikt oppnådde de noe, til tross for pengene og makten som kanskje lå bak. Den eneste konkrete effekten jeg kjenner til, er altså at jeg selv ble mindre pro-israelsk av å bli kjent med norske israelsvenner.

Utenkelige tanker

Dette er typisk for påvirkningsforsøk. Ingen lytter. Ingen bryr seg. Samtidig vet vi at påvirkning noen ganger lykkes. I blant endrer folk mening. Bare ikke nødvendigvis i den retningen påvirkerne ønsker. Hva er det som foregår her?

Dette har fascinert meg lenge, så jeg begynte å grave i hva psykologien sier om det å skifte mening. Hovedbudskapet fra forskningen jeg fant, som jeg formidlet i boken Ingen tenker alene (2025), er at påvirkning generelt fungerer dårlig, utenom i visse begrensete tilfeller. Disse unntakene er interessante og viktige, men de er unntak. I boken, og i intervjuer, foredrag, artikler og samtaler etter utgivelsen, har jeg derfor stadig vekk kommet tilbake til dette poenget: At det er uhyre vanskelig å påvirke folk i en retning de ikke selv ønsker å gå i.

Det er både ironisk og i overensstemmelse med teoriene at hovedreaksjonen jeg har fått er: Hæ? Det kan du vel ikke mene. Vi vet jo at markedsføring og propaganda fungerer, særlig mot de dumme og de lettlurte. Stater og store selskaper bruker enorme pengesummer på dette. Det gjør de vel fordi de har tilgang til avanserte psykologiske virkemidler som er i stand til å manipulere massene. Tenk på Hitler! Coca-Cola! Facebook!

Det er ikke nye, kontroversielle forskningsfunn det er snakk om her. Påvirkningens paradokser er godt etablert. Men at påvirkning fungerer dårlig, bryter såpass med premissene for påvirkningssamfunnet vi lever i, at det nesten er en utenkelig tanke. Like ute av stand til å feste seg i hjernen som ateisme i et samfunn hvor religion ligger til grunn for alle ideer, relasjoner og handlinger.

Å bruke påvirkningens makt til å utfordre forestillingen om påvirkningens makt, utgjør et nærmest håpløst paradoks. Men hvis jeg lot meg demotivere av håpløse oppgaver, ville jeg aldri blitt skribent. Om ikke annet kan jeg legge frem alternativet på en klar måte.

Da er dette med utenkelige tanker et godt sted å begynne. Dette er noe blant annet antropologen Mary Douglas skrev om. At grupper danner seg en felles virkelighetsforståelse hvor enkelte tanker faller naturlig å tenke, mens andre passer så dårlig inn at de nærmest glir ut av hodene våre.

Den utenkelige tanken hun selv var mest opptatt av, i boken How Institutions Think (1986), var den om hvor viktig gruppetenkning er for mennesker. Ikke bare i den negative betydningen, men også den positive. Gruppetenkning er ikke forbeholdt autoritære og ekstreme miljøer, men er en naturlig del av det å tilhøre et sosialt fellesskap. Som individer holder vi alltid gruppen litt på avstand og forsvinner aldri helt inn i fellesskapet, selv ikke i samfunn som er bygget på kollektive verdier, men gruppene former oss likevel på måter det er vanskelig å bli bevisst på. De gir oss kategorier og metaforer som vi opplever som så grunnleggende sanne at påstander bygget på andre kategorier og metaforer fremstår meningsløse.

Dette var ingen ny innsikt, påpekte hun, men derimot noe psykologer, antropologer og filosofer stadig vekk har nærmet seg. Så støter også de borti den samme ironiske bekreftelsen. Innsikter om gruppens betydning for tankene bryter med de individualistiske verdiene våre og blir derfor raskt glemt, før de gjenoppdages på nytt noen tiår senere.

Dette er en av grunnene til at påvirkning er så vanskelig. Det hjelper ikke om det er russisk propaganda eller uventet forskning som forsøkes formidlet. Enkelte tanker passer rett og slett ikke inn i mottakerens hode. De bare detter ut igjen.

Hvis dette essayet skal betraktes som et påvirkningsforsøk, er det dumt av meg å begrunne én utenkelig tanke, at påvirkning fungerer dårlig, med en annen utenkelig tanke, at mennesker tenker i fellesskap. Men vi er faktisk nødt til å begynne der. Gruppen er nøkkelen til å forstå hvorfor påvirkning ofte ikke fungerer, men noen ganger gjør det likevel.

Uforståelige verdensbilder

Problemet med utenkelige tanker opptrer i en annen form når ulike grupper i samme samfunn ender opp med å tro på motstridende verdensbilder. Hver gang vi mottar ny informasjon, bearbeider vi den nemlig ut fra hva vi tror og mener fra før. Dette skjer ubevisst. Påstander som bryter for mye med forutsetningene vi allerede bærer på, er bokstavelig talt uforståelige. De fremstår som et gløtt inn i en bisarr virkelighet hvor opp er ned og bak er fram.

Jeg opplever dette stadig vekk når jeg leser tekster fra folk som står på en helt annen side i et spørsmål enn meg. Hver eneste setning kolliderer med hodet mitt, fremstår tøvete og uforståelig. Ettersom jeg selv har endret mening i en del spørsmål, opplever jeg faktisk det samme når jeg leser mine egne gamle tekster. Kanskje opplever du det samme akkurat nå. Det er en følelse det er verdt å dvele ved når den oppstår. Den peker veien inn mot automatiske tankeprosesser som vi sjelden er bevisste på.

I boken How Minds Change (2022) sammenligner David McRaney det som skjer i slike virkelighetskollisjoner med internettfenomenet The Dress, et bilde av en kjole som enten er blå og svart eller hvit og gul. Noen ser det på den ene måten, andre på den andre og ingenting kan få deg til å endre hvilke farger du ser. Én teori om hvorfor dette skjer, er at bildet har en tvetydig lyssetting som kan tolkes på flere måter. Hjernen din velger ut en av dem, kanskje ut fra om du er mer vant til inne- eller utelys i hverdagen. Tvetydigheten holdes imidlertid skjult for deg, som om du var en konsernleder som bare leser konklusjonene dine underordnete leverer fra seg, uten å bry deg om usikkerheten og forbeholdene deres.

Jeg har tenkt mye på kjolebildet under den siste Gaza-krigen. I Israels reaksjon på terrorangrepet fra Hamas 7. oktober 2023 ser jeg en nådeløshet, en dehumanisering, en vilje til å utslette menneskers livsgrunnlag, som fremstår som en utilgivelig krigsforbrytelse, et folkemord. Andre jeg kjenner har mer forståelse for måten krigen er gjennomført på. Når jeg snakker med dem, merker jeg at vi ikke bare har ulike meninger om det vi ser, men at vi også ser ulike virkeligheter.

I likhet med andre konflikter har Gaza-krigen en viss tvetydighet i seg, som hjernen vår tar stilling til, ut fra alt vi har lært og ment tidligere, og som den fjerner før vi kan bli bevisste på den. Dette gjør vi i fellesskap med menneskene rundt oss. Tolkningen fremstår dermed objektiv både innenfra og utenfra.

Dette er ikke det samme som å si at både du og jeg tar feil og at sannheten befinner seg på et tredje, mer objektivt sted. Det jeg sier er at sannheten om selv noe så vektig som en folkemordanklage ikke kan løsrives fra hodene våre og gruppene vi tenker sammen med. Ikke alle grupper har samme verdier og virkelighetsforståelse. Konklusjoner som gir mening innenfor én gruppe, kan derfor fremstå vanvittige for de som tilhører en annen.

Er det rart det virker nytteløst å diskutere enkelte temaer?

Holdningsforskning

Dette er bare noen av hindrene påvirkere møter. Kan de overvinnes ved å argumentere mer effektivt, eller ved å bruke triks som åpner mottakerens hjerne og gjør den myk og formbar? Kommunikasjonsrådgivere sier så og tar seg godt betalt for forsøket. Psykologien peker i motsatt retning.

Vi påvirkes. Vi endrer mening. Det er det ingen tvil om. Nøkkelen til vellykket påvirkning er likevel ikke argumentenes makt, men mottakers motivasjon for å lytte. Ønsker de å tenke nytt om dette? Hvorfor, eller hvorfor ikke? Det er uhyre vanskelig å dytte noens meninger i en retning de selv ikke ønsker å gå i.

Dette er en forenkling. Forskere unngår altomfattende konklusjoner og det finnes andre tolkninger, som legger mer vekt på hvordan svakheter i menneskers tenkeevne gjør oss sårbare for manipulering. Men forenklingen har flere solide forskningstradisjoner å trekke på.

Én av dem er holdningsforskningen innen sosialpsykologien, hvor man har forsøkt å avdekke hvilke faktorer som avgjør om et påvirkningsforsøk fører til endrete holdninger. En holdning i denne sammenhengen er hvorvidt du synes noe er bra eller dårlig. Tommel opp eller tommel ned. Liker du statsministeren? Støtter du Norges Ukraina-politikk? Gleder du deg til neste Marvel-film? Dette er holdninger, slik sosialpsykologene definerer dem.

Historisk sett henger holdningsforskningen nøye sammen med de mektiges ønske om å manipulere og kontrollere. En del av pionerarbeidet ble utløst av Andre verdenskrig, da amerikanske myndigheter ønsket å motivere soldatene sine til å risikere livet i Europa og på øyer i Stillehavet. Andre drivere har vært kommunikasjon- og markedsføringsbransjen. Valg avgjøres av holdninger. Mektige selskaper står og faller på om de kan få forbrukerne til å like dem og produktene deres. Det er mye å vinne for den som finner nøkkelen til massemanipulasjon av holdninger.

Håpet var å finne klare svar, en slags nøkkel for å åpne folks hoder, men den tidlige forskningen på dette endte opp i en frustrerende konklusjon: Noen former for påvirkning fungerer delvis, iblant, under visse omstendigheter, men ofte bare på kort sikt. Fungerer saklig argumentasjon? I blant. Sosialt press? Kommer an på konteksten. Manipulasjon? Løgn? Tja, njei, i blant.

I 1980-årene forsøkte man å forene disse motstridende funnene ved å si at hjernen håndterer påvirkning på én av to måter. Enten ved at man tar påstandene på alvor og tenker nøye gjennom dem, eller ved å ta langt lettere på det. En reklamefilm hvor en pen kjendis drikker brus, har i beste fall en merkbar, men kortvarig virkning, fester seg ikke i dybden. Å påvirke via refleksjon er vanskelig, fordi mottaker må være villig til å tenke gjennom temaet. Konklusjonen kan ikke dikteres, men følger av hva som fremstår som viktig og sant for dem. Til gjengjeld er det her mulig å oppnå dype og varige endringer.

Når påvirkning virkelig endrer deg, skjer det altså på dine premisser. Dette høres paradoksalt ut. Hvis den lettvinte påvirkningen ikke varer, hvorfor har vi da brusreklame med pene kjendiser? Blant annet fordi effekten kan vare lenge nok til at noen plukker opp brusen i butikken like etterpå og oppdager at de faktisk liker den. På samme måte vil politisk reklame som spiller på frykt eller andre sterke følelser, sjelden ha en langvarig virkning, men frykten kan vare lenge nok til å påvirke hvilken lapp man legger i valgurnen dagen etterpå. Slik påvirkning er dermed "vellykket" i den forstand at brusprodusenten selger mer brus og partiet vinner et valg, men når det kommer til dype, varige endringer, er det vi selv som sitter i førersetet.

Dette funnet er ekstra frustrerende for de som ønsker å utøve massepåvirkning, hvor man nødvendigvis må sikte bredt og ikke kan ta hensyn til mottakernes ulike perspektiver. Men det må man altså gjøre, hvis man skal ha håp om å nå frem.

Religiøs konvertering

En annen forskningstradisjon som peker i samme retning er de psykologiske studiene rundt religiøs konvertering. Også her skimter vi mektige interesser i bakgrunnen. Religiøse bevegelser ønsker å forstå hvordan de kan vinne nye sjeler, eller beskytte seg mot frafall. Framtiden, ja selve evigheten, står på spill.

Den folkelige forståelsen av misjonering er at det fungerer, hvis man forsøker hardt nok. De som ønsker å spre det gode budskapet, må gå ut og snakke med folk, prøve å overbevise dem. Derfor bør vi også frykte såkalte "sekter" som er flinke til å "hjernevaske" medlemmene sine. Tenk om ingen stopper dem og de erobrer verden?

Forskerne har et langt mer forsiktig syn på dette. Konvertering er en lang og tung prosess. Selv ikke Gud kan bytte ut tankene våre over natten. Selv vokste jeg opp i et kristent miljø, med fortellinger om modige misjonærer, store vekkelser og plutselige frelsesøyeblikk. Dette stemmer dårlig med virkeligheten. Vekkelsesmøter hvor tusenvis blir frelst, er ofte et slags skuespill. Frelsen er overfladisk. De samme "synderne" kommer tilbake gang på gang, fordi de elsker den intense følelsen av å gi seg over til Jesus, litt som en seriemonogamist som er hektet på følelsen av å være nyforelsket.

De berømte Damaskus-øyeblikkene, oppkalt etter bibelfortellingen hvor Saulus blir slått i bakken av et syn og omvender seg til Jesus, er langt mindre viktige i virkeligheten enn de fremstår i slike fortellinger. Jeg har selv hatt et Damaskus-øyeblikk. Som sekstenåring opplevde jeg at Gud en dag forsvant fra hodet mitt. Jeg ble ateist og har vært det siden. Et vendepunkt i livet mitt, men forskerne sier at slike konverteringsprosesser begynner lenge før og fortsetter lenge etterpå. Å skifte tro er alt for krevende til at det kan skje i løpet av sekunder.

Det er sosiale bånd som gir oss krefter til å gjennomføre slike reiser, mener de. Det stemmer godt med mitt tilfelle. Jeg følte meg ikke lenger hjemme i menigheten min og hadde fått nye venner, som tenkte på religion på en helt annen måte enn jeg var vant med. Øyeblikket da Gud forlot hodet mitt var ikke begynnelsen på reisen, men punktet hvor jeg erkjente endringen som allerede var i gang.

Denne forskningstradisjonen har altså religiøs konvertering som tema, men innsiktene er overførbare til politikk. Mennesker søker tilhørighet. Vi finner dette i religiøse og politiske miljøer eller andre grupper og subkulturer, hver av dem med sine bestemte verdisyn og virkelighetsoppfatninger. Å bryte med gruppens ideer, kan derfor også bli et sosialt brudd, en endring av hvem du liker og stoler på.

Mine egne reiser i det politiske landskapet har ofte begynt med at jeg merker at jeg har begynt å like de jeg er uenige med litt mer og de jeg er enig med litt mindre. Dette åpner døren for å lytte mer til andre og over tid flytte meg nærmere dem.

Det samme ser man hos de som bryter ut av ekstreme, lukkede miljøer, både i religiøs og politisk utgave. Nye tanker alene er ikke nok. Det er nye vennskap på utsiden som gir dem styrke til å bryte med det gamle miljøet.

Også dette er en frustrerende konklusjon for massepåvirkere. En stat kan slenge et budskap i ansiktet ditt, men ikke endre på hvem du har som venner. Det er det du selv som bestemmer.

Hjernevaskmyter

Dette er viktige erkjennelser for å vurdere trusselen fra påvirkningsoperasjoner. Javel, en fremmed stat vil at du skal like utenrikspolitikken deres, men hvordan stemmer dette overens med ditt behov for tilhørighet? Er du motivert til å reflektere? Gir budskapet deres mening innenfor din gruppes virkelighetsforståelse? Er tanken i det hele tatt mulig å tenke uten at den fremstår som absurd? Du sitter i førersetet.

Vi må gi slipp på ideen om at det er lett å manipulere folk. I boken Not Born Yesterday (2020) argumenterer psykologen Hugo Mercier for at det er motsatt: Mennesker er ikke godtroende. Heller ikke de som nedlatende omtales som "massene", "vanlige folk" eller "gærninger på nettet".

Det trekkes gjerne frem at Adolf Hitler mente at massene var lettlurte, men han var en fanatiker, ikke en forsker. Og selv han fulgte opinionen mer enn han formet den, mener Mercier. Jødehat og kommunistfrykt var en del av det tyske politiske landskapet som nazistene gjorde bruk av, men hadde begrenset evne til å forme.

Nazistenes valgkamp og maktovertagelse hadde selvfølgelig en effekt på tyskernes meninger, men sammenhengen var kompleks. Det samme finner man i andre diktaturer. Ingen, selv ikke mektige tyranner, kan diktere folks meninger.

Også "hjernevasking" er en myte, påpeker Mercier. Begrepet oppstod som forklaring på hvorfor enkelte amerikanske krigsfanger gikk over til kommunistenes side under Koreakrigen, men det finnes bedre forklaringer enn propagandaens makt. Noen av soldatene hadde for eksempel samarbeidet med fangevokterne og fryktet straff når de kom hjem. Å gå over til fienden var i deres egeninteresse.

Når mennesker tilsynelatende lar seg manipulere og forføre, ligger det ofte slike rasjonelle vurderinger bak. Det normale for mennesker, også for barn og ungdom, er å være kritisk. Omstendighetene våre påvirker hvor åpne eller skeptiske vi er, men i motsatt retning av det mange tror. Når vi er redde, slitne og stressete blir vi mer konservative, lukker oss inne, faller tilbake på det vi allerede føler er riktig. Det er når vi føler oss trygge, at vi åpner oss opp, er villige til å ta nye ideer inn over oss.

Hvor effektivt er det da å spille på folks frykt, slik for eksempel ESAGs kampanje gjorde? Det kommer an på hva mottakeren opplever som trygt og intuitivt riktig. Tenk på tiden etter Utøya-angrepet eller Covid-utbruddet. Nye ideer tok form, men mest av alt sluttet nordmenn rekkene med de vi fra før av følte oss nærmest. Noe av det samme skjer når en politisk reklamefilm minner oss på at vi og våre nærmeste i morgen kan bli sprengt av en selvmordsbomber. Hvis filmen utløser frykt, vil seeren ønske å søke tilflukt i noe trygt. Uheldigvis for ESAG var ikke Bush-regjeringens terrorforståelse en del av det trygge og nære europeere faller tilbake på når de blir redde.

FORs kampanje hadde samme effekt. Folk ble redde. Et dårlig utgangspunkt for å tenke nytt om Ukraina.

Gruppedyr

Innsikten som binder dette sammen er hvor viktig gruppene våre er for oss. Mennesker har en egen evne til å samarbeide med hverandre om felles mål, tenke sammen med andre. Vi knytter selvfølelsen og identiteten vår til grupper. Intuisjonene våre for å navigere i komplekse sosiale landskap er så sterke at vi bruker dem til lek og moro. Vi sprer saftig sladder og ser på TV-serier hvor vi må holde styr på utallige karakterer og deres skiftende forhold til hverandre.

Vi er villige til å gjøre nesten hva som helst for å finne vår gjeng, og når vi finner den, gjør vi nesten hva som helst for å beholde den. Dette er viktigere enn fornuft, viktigere enn moral. Eller, mer presist: Sosial tilhørighet utgjør mye av magnetfeltet kompassene våre navigerer etter. Den former hva som fremstår fornuftig, fremstår moralsk.

Kulturen vår bygger på individualistiske verdier og vi har derfor en tradisjon for å betrakte gruppens makt som en svakhet, nærmest en sykelig tendens i oss selv som vi bør forsøke å heve oss over, en sekulær motsats til dødssynder som misunnelse og vrede. Det er forsket mye på hvor galt det kan gå når mennesker lar seg påvirke av andre og dette støtter opp om en moralsk rettesnor: Det går bra når vi tenker sjæl, dårlig når vi sier som andre, som i Trond-Viggo Torgersens vise. Når vi snakker om gruppetenkning, er det gjerne kun som en anklage mot de andre. Radikale miljøer oppfører seg som sekter og lar tankene sine forme av gruppepress og følelser, sier de trauste personene i sentrum. Dere er feige sauer, svarer de radikale.

En riktigere måte å se det på er at gruppetilknytningen vår er noe uunngåelig menneskelig som både har positive og negative sider. Antropologen Clifford Geertz advarte mot å prøve å skille enkeltmennesket fra sin kultur. Det finnes ikke noe "egentlig" deg, adskilt fra gruppene du er del av. Du er summen av ditt unike bidrag og det du får fra menneskene rundt deg, på godt og ondt. Vår egen kultur gir oss ord og ideer som setter individet i sentrum. Selv det å definere seg selv som enkeltmenneske er umulig uten å ty til gamle filosofiske tradisjoner som millioner av andre mennesker har bidratt til.

Noe av det første vi gjør når vi kommer i prat med en fremmed, er å prøve å forme en felles virkelighetsforståelse, som samtalen videre kan bygge på. Kanskje oppdager vi at vi begge betrakter oss selv som liberale fritenkere som setter frihet og uavhengighet høyt og beundrer mange av de samme tenkerne. Også dette er en måte å tenke sammen med andre på. I langvarige relasjoner vil en slik felles virkelighetsforståelse lede tankene våre i bestemte retninger. Er retningen riktig eller feil? Det kommer an på hvem vi tenker sammen med.

Dette har stor betydning for hvordan vi forstår mulige påvirkningsoperasjoner som FOR. Kampanjen deres utløste alvorstunge advarsler om trusselen fra Russland og propagandaens makt. Altså, avsenderen og deres virkemidler.

Men det er mottakeren vi bør se på. Kjernespørsmålet er: Hvem ønsker å tenke sammen med Putin og hvorfor? Det skal vi se nærmere på i del 2.